Kristendommen­ skal fortsette å prege Norge i ­århundrene som kommer

Foto: Cecilie V. Jensen

Å sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneskerettighet. Men det betyr ikke at det er fritt frem.

I en liten anekdote fortalt av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace, svømmer en ung fisk forbi en litt eldre en. Den eldste­ fisken spør høflig, hvordan er vannet i dag? Den yngste svarer: Hva i all verden er vann?

Kristendommen er allestedsnærværende

Litt slik er det med Norge og kristendommen. Det som er allestedsnærværende er det ikke alltid så lett å legge merke til. For selv om Norge er et stadig mer sekulært land og et mindretall selv av medlemmene i Den norske kirke tror på Gud, så er det norske samfunnet­ fortsatt grunnleggende preget av kristendommen. 

De mest åpenbare og synlige ­eksemplene på vår kristne arv er de fysiske sporene som omgir oss. Nesten 2.000 kirkebygg preger kulturlandskapet i hver eneste avkrok av vårt langstrakte land. For svært mange av oss er kirken arenaen for de viktigste markeringene i våre liv – enten det er snakk om fødsler, konfirmasjon, ekteskap eller dødsfall. Vi møter på kristendommen i flagget vårt, i grunnloven, i nasjonalsangen, i navnene vi gir barna våre. 

Sosialt sikkerhetsnett skapt av kristne ildsjeler

Enda viktig­ere er sporene kristendommen har lagt igjen – og fortsetter å skape – i kulturen­ vår og i fundamentet til det norske velferdssamfunnet. Kristne høytider og helligdager bestemmer når de fleste av oss jobber og når vi har fri. De verdiene vi bygger samfunnet vårt på, med omtanke for de svakeste, forvalteransvaret, og prinsippet om likeverd, har sin opprinnelse i kristendommen.

Mange av de ­sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige,­ nærmere­ ­bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra. Og uansett hva man måtte mene om det teologiske grunnlaget, er forestillingen om arvesynd en viktig innsikt i menneskesinnet.

Religionsmangfold

Samtidig er det selvsagt riktig at kristen tro og tradisjon ikke er like suveren som den en gang var. Ikke bare er det færre som tror, men det er stadig flere nordmenn som tror på andre guder enn den kristne. Og av de som er kristne er det stadig flere fra andre tradisjoner­ enn den lutherske. Den protestantiske,­ kristne tradisjonen i Norge har blitt komplimentert – eller fått konkurranse fra, om man vil – andre ­tradisjoner og religioner.

Det har vært del av en grunnlegg­ende forandring Norge har gått igjennom de siste tiårene. Det er en ­utvikling Norge egentlig har håndtert ganske godt. Samfunnet har fortsatt å være fredelig, stabilt og tillitsfullt. Statsstøtten til tros- og livssynssamfunn har blitt tilpasset det nye mangfoldet, slik at alle kan utøve sin religion på en likeverdig måte.

Vi har også funnet en god løsning for Den norske kirke, som to tredjedeler av oss fortsatt er medlem av. Mange tok kontakt med meg da jeg som stortingsrepresentant og parti­leder støttet endringene i Grunn­loven som skilte stat og kirke i 2012. De mente det å skille de to fra hver­andre var både gudløst og historieløst.

Sannheten er at det var er godt eksempel på det konservative idealet­ om å forandre for å bevare. Slik Norge hadde utviklet seg var det ikke lenger naturlig, eller mulig, å videreføre en statskirke. Men Grunnloven slår fortsatt fast at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke», og som en formulering i Høyres program sier: Kirken er skilt fra staten, men ikke fra norsk kultur og tradisjon.

Overgrepene enkelte homo­file har blitt utsatt for

I et samfunn som det norske er det ikke mer riktig å finansiere politiske partier enn det er å finansiere trossamfunn. Ivaretakelsen av institusjonene, sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneske­rettighet. Det betyr selvfølgelig ikke at det skal være fritt frem.

For meg er det åpenbart at du ikke kan ha trossamfunn som oppmuntrer til straffbare handlinger. Enten det er snakk om tvangsekteskap, politisk- eller religiøs voldsbruk, eller å behandle folk for sin seksuelle legning på måter som skader dem. Overgrepene enkelte homo­file har blitt utsatt for av mennesker som hevder å utføre Guds vilje, er uakseptable og, jeg vil mene, ulovlig. Det mener jeg vi må se nærmere på. 

Samtidig er jeg skeptisk til å forby alt jeg misliker så lenge det ikke er snakk om tvang og maktmisbruk. Vi må tåle at minoriteter – enten de er kristne, muslimske eller sekulære – har meninger og teologiske standpunkt som strider mot de rådende samfunnsnormer og som går på tvers av våre likestillingsidealer. Faktisk ligger det i sakens natur at minoriteter vil stå for ting som er upopulære i storsamfunnet.  Det skal derfor tungtveiende grunner til, slik som hensynet til barn og unge, om vi skal forsøke å detaljregulere trossamfunn, enten det er gjennom lov eller gjennom å true med å kutte statsstøtten.

Steinkorset på Kvitsøy

Andelen av oss som tror, er lavere enn tidligere. Samtidig ser vi hvor viktig gudshus og trossamfunn er for oss når vi gjennomgår vanskelige tider i livet. Slik som 22. juli var for Norge som nasjon, og slik som dødsfall i nær familie kan være for hver enkelt av oss. Religion er noe vi omgir oss med hver dag. Sånn er det også ytterst på Kvitsøy i Rogaland. Der har det stått et steinkors i over 1.000 år.

Det har vært, er, og vil fortsette å være, et landemerke­ for sjøfolk og fastboende. Høyre ønsker at på samme måte som det ensomme steinkorset preger landskapet i havgapet på Sør-Vestlandet, skal kristendommen fortsette å prege Norge i århundrene som kommer.

(Innlegget ble opprinnelig publisert hos avisen Vårt Land. )

Vanskelige valg om vindkraft

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Det norske været gir oss et godt grunnlag for å satse på vindkraft. Nye vindmøller kan gi gi verdiskaping og klimakutt, men forslaget til ny ramme for vindkraft på land er ikke en utbyggingsplan. 

Vi nordmenn liker å snakke om vær og vind. De aller fleste av oss har deltatt i engasjerte samtaler om gårsdagens regn- og vindbyger, og vi har ventet i spenning på værmeldingen som påvirker valgene for morgendagens aktiviteter.

Det er derfor naturlig at engasjementet for og imot vindkraft kan merkes over hele Norge. Noen mener vindkraft skaper verdier, flere grønne arbeidsplasser og hjelper oss i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Andre protesterer mot nye vindmøller og argumenterer med viktige hensyn til miljø og dyreliv, friluftsliv og andre ulemper folk opplever.

Som politikere må vi hele tiden balansere disse ulike hensynene samtidig. Det er ikke alltid like enkelt.

Debatten om vindkraft tyder på at mange ønsker at vi skal bygge ut mer fornybar energi, men de fleste ønsker ikke vindmøller i sitt lokalmiljø. Det er forståelig. Friluftsliv i naturen er en viktig del av nordmenns hverdag. Å ferdes i uberørt natur er noe vi gjerne gjør flere ganger i uken.

Nasjonal ramme vindkraft

Regjeringen vil legge til rette for lønnsom vindkraftutbygging, og samtidig ta vare på viktige miljø- og samfunnsinteresser. Da er oppdatert kunnskap om de mest egnede områdene for vindkraftutbygging viktig. Derfor har vi gitt Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) i oppdrag å samle kunnskap om virkningene av vindkraft. Nasjonal ramme for vindkraft er ikke en utbyggingsplan med utbyggingsmål, og den skal heller ikke erstatte konsesjonsbehandling. Men den gir et signal til utbyggerne om hvordan det kan være fornuftig å lete etter nye prosjekter. Vi må skal se grundig på NVEs forslag som skal på en bred høring.

NVE vil levere sitt forslag til en nasjonale ramme for vindkraft til olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg og klima- og miljøminister Ola Elvestuen mandag 1. april. NVE foreslår områder som direktoratet mener er bedre egnet for vindkraft enn andre områder når vi tar hensyn til vindressurser, tilgang til strømnett, reindrift, dyreliv og andre miljø- og samfunnsinteresser. Kunnskapsgrunnlaget har NVE utviklet i samarbeid med Miljødirektoratet og flere andre etater.

Klimaengasjement hos de unge

I forrige uke demonstrerte tusenvis av barn og unge for en sterkere klimapolitikk. Som statsminister gleder det meg at de unge engasjerer seg om en av vår tids største utfordringer. En av de store motorene i den globale klimakrisen er utslippene fra fossile energikilder. Skal vi klare å redusere dette, må vi utnytte de naturressursene vi har til å investere i fremtidens energiløsninger. Norges posisjon som en av verdens ledende energinasjoner, også innenfor fornybar energi, skal opprettholdes og videreutvikles.

Våre vannkraftressurser skal forvaltes slik at de kommer hele landet til gode, slik det har gjort gjennom tiår. Nå vil vi gjøre det samme med vindkraft.

Enkelte mener vi heller bør satse på å bygge ut vindkraft til havs. Dette har også hatt en lovende utvikling med stadig teknologiutvikling og lavere kostnader. Dette er også noe av grunnen til at regjeringen arbeider med sikte på å åpne ett eller to områder for vindkraft til havs. Men kostnadsforskjellen mellom vindkraft på land og til havs er fortsatt betydelig. Vindkraft til havs vil ikke være et alternativ i den norske kraftforsyningen de nærmeste årene.

Vindkraften gir gode muligheter i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Men den kan også gi uheldige konsekvenser. Her handler det om å balansere viktige hensyn.

Den nasjonale rammen for vindkraft på land skal nå sendes på høring.

Jeg håper vi får en engasjert, konstruktiv og saklig debatt.

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons «Arbeidslag» i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

En god alderdom varer livet ut

Bildet er fra da jeg besøkte Aaraas gård i Nittedal. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

God eldreomsorg engasjerer over hele landet. Det merker jeg godt når jeg treffer eldre og pårørende og på mine reiser rundt i Norge.

De første ordene som møtte meg da jeg gikk inn i stallen på Aaraas gård i Nittedal var ”heia Rosenborg”. Men varmen i stemmen og smilene som møtte meg gjorde at jeg følte meg velkommen selv om alle vet at jeg er Brann-supporter. Møtet med de eldre på Inn på tunet-gården i Akershus var et av besøkene som gjorde inntrykk i år.

Fellesbilde sammen med de eldre og de som jobber på Aaraas gård. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

På gården får demente eldre et dagtilbud som gir gode opplevelser. Her får de eldre utfolde seg i mini-gartneriet, bake sveler eller stelle dyrene. Aktivitetene gir meningsfulle dager for brukerne, sosialt samvær, trygghet og mestring. Vi vet at det å bruke egne ressurser gjør det lettere å mestre livet og leve med sykdom. Derfor ønsker regjeringen å legge til rette for at personer med demens skal ha et godt aktivitetstilbud. Vi trenger flere slike eksempler på god eldreomsorg i årene fremover.

Aaraas gård i Nittedal. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

Leve hele livet

I høst vedtok Stortinget reformen «Leve hele livet». Den skal sikre at eldre får god omsorg og en verdig alderdom, uavhengig av hvor de bor. Alle kommunene må nå lage planer for hvordan de skal følge opp reformen.

For de aller fleste er det godt å bli gammel i Norge. Vi har gode og trygge velferdstilbud, og eldre får hjelp og støtte til å mestre sykdommer og sine aldersrelaterte utfordringer. Bruk av ny teknologi som gjør det mulig å bo hjemme og klare seg selv har for mange gjort hverdagen enklere.

Samtidig ser vi også det motsatte. Det svikter for ofte på de mest grunnleggende tingene som mat, aktivitet og fellesskap, riktig helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Store forskjeller

Vi skal ikke tåle den store ulikheten i kvaliteten på eldreomsorgen. Derfor vil vi jobbe på lag med kommunene, for at alle skal strekke seg mot å bli like gode som de beste. Hvor du bor skal ikke avgjøre hva slags kvalitet du får. Jeg har mange steder sett hvordan et så enkelt grep som å flytte middagen fra klokken 13 til kl 16 har hatt stor betydning for de eldres livskvalitet. De spiser mer, sover bedre og noen kan også redusere medisinbruken. Små justeringer kan være avgjørende for at omsorgen blir god.

Enkle og viktige grep 

Hvor viktig det er med riktig mat til riktig tid fikk jeg se med egne øyne da jeg besøkte Kvaløysletta sykehjem i Tromsø i september. På Kvaløysletta har de endret måltidsrytmen slik at de eldre spiser frokost, lunsj, middag og kvelds til faste tider. De ansatte får nødvendig opplæring i ernæring og det gir større muligheter for aktivitet for de eldre på formiddagen og de blir naturlig sliten. Måltid på riktig tidspunkt gir bedre livskvalitet.

Kvaløysletta sykehjem i Tromsø. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

Eldreomsorg er mer enn sykehjem

Det blir stadig flere eldre i samfunnet. I 2040 vil det være mer enn 1,4 millioner mennesker over 65 år i Norge. Flere lever lenger, både med og uten sykdom. Mange ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, og det skal vi legge til rette for. For eksempel gjennom forebyggende hjemmebesøk for å kartlegge tilpasninger i boligen eller ny og innovativ velferdsteknologi som sørger for at de eldre får den hjelpen de trenger. Med denne reformen går vi vekk fra at eldreomsorg reduseres til en debatt om sykehjem.

I februar besøkte jeg Knut Breirem (97) på Stovner i Oslo. Bydelen har etablert et vurderingsteam som sørger for systematisk samarbeid med sykehusene når pasientene skrives ut. Takket være ordningen kunne 97-åringen på Stovner få et skreddersydd tilbud da han ble utskrevet. Nå bor han i egen omsorgsleilighet og klarer seg stort sett selv.

Se video fra besøket her:

Knut 97 år

Jeg var så heldig å få en klem og et hyggelig kaffebesøk hos 97 år gamle Knut Breirem. Sammen med eldreminister Åse Michaelsen så vi hvordan Knut klarer seg selv hjemme, med litt hjelp. Det håper vi å få til mer av, gjennom eldrereformen "Leve hele livet". Den kan du lese mer om her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ny-reform-skal-gi-eldre-bedre-tjenester/id2541470/

Publisert av Erna Solberg Mandag 26. februar 2018

Altfor mange eldre sliter når de blir skrevet ut fra sykehus. På Stovner har de etablert en god ordning og i stedet for å sitte passiv på sykehjem kunne Knut i februar gladelig fortelle om sine ukentlige kurong-kamper med kameratene.

Mange har fravær fra jobb fordi de er pårørende

Når vi legger til rette for at eldre får muligheten til å bo lengre hjemme, betyr ikke det at innsatsen fra de pårørende økes tilsvarende. Tre av fire pårørende sier situasjonen går ut over deres egen helse. Mange har fravær fra jobb fordi de er pårørende. Da er det vår oppgave å legge til rette for et bedre samarbeid. Mange eldre og pårørende føler på utrygghet fordi tjenestene ikke henger godt nok sammen. Bedre sammenheng og koordinering gir både bedre tjenester og økt trygghet.

Lære av hverandre

Nå er det opp til kommunene å lage planer for hvordan «Leve hele livet» skal følges opp i praksis. Vi har satt av midler i statsbudsjettet for 2019 for å bistå kommunene med både utvikling, gjennomføring og evaluering av planene. Alle kommuner blir også invitert til å delta i et læringsnettverk, slik at de kan dele erfaringer og lære av hverandre.

Skal vi forbedre eldreomsorgen må vi dokumentere det som fungerer bra og det som fungerer dårlig. Når vi vet hvor skoen trykker har vi bedre forutsetninger for å heve kvaliteten. Da må vi også ha åpenhet om resultatene. Da synliggjøres kvaliteten og gjør det enklere for kommunene å lære av hverandre. På den måten får vi likere kvalitet på tvers av kommunegrensene.

Rene og rike hav krever kunnskap

Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen
Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen

Havnasjonen Norge leder an for rene og rike hav. Denne uken er vi vertskap for en havforskningskonferanse som skal gi statsledere og regjeringssjefer fra hele verden mer kunnskap om bærekraftig havforvaltning.

135 haveksperter fra 49 land er samlet i Bergen for å komme med innspill til et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi. Deres forskning og kunnskap vil gi beslutningstakere over hele verden et bedre grunnlag for å føre bærekraftig havpolitikk.

Havpanelet ble etablert på norsk initiativ for å øke den internasjonale forståelsen for utfordringene vi står overfor, for viktigheten av rike og rene hav, og ikke minst for potensialet havet har når det gjelder verdiskaping og økonomisk vekst. Panelet består av statsministre og presidenter fra 13 viktige havnasjoner, og vi møttes første gang i New York i september.

Denne uken fortsetter arbeidet på Havforskningskonferansen i Norge. Og hva passer vel bedre enn å møtes i Bergen når temaet for konferansen er marine ressurser, forvaltningen av dem og teknologiske løsninger som kan sikre både bærekraft og verdiskapning i fremtiden?

Hvordan kan vi bekjempe marin forsøpling og forurensning og samtidig legge til rette for energiproduksjon på havet?

Hvordan kan vi kombinere turisme og beskyttelse av sårbare områder? Og hvordan kan man utnytte fiskebestanden på en slik måte at fremtidens generasjoner også får glede av den? Dette er blant spørsmålene som diskuteres denne uken. Svarene vil være viktige bidrag til havpanelets rapport om hva bærekraftig havforvaltning betyr for verdensøkonomien, for sysselsettingen og for den økonomiske utviklingen.

Forhåpentligvis vil vi lykkes med å vise verden at det lønner seg å sette menneskene og planeten først!

I Norge forstår vi viktigheten av dette. Vi har vi levd av og med havet i generasjoner. Det har gitt oss tilgang til mat, og betydd mye for vår produksjon av energi, utvinning av mineraler, for transport, bosetting og kultur. Gjennom 1900-tallet ble det stadig tydeligere at vår velstand og tilgang på ressurser er avhengig av rike og rene hav.

Overfiske og forurensning truet ikke bare havmiljøet, men også verdiskapingen fra havet. Det har lært oss at vi må forvalte verdiene i havet på en bærekraftig måte.

Derfor vil også regjeringen skape flere blå jobber. I fjor la vi frem en havstrategi.

Den skal bidra til at vi kan satse videre på på de havnæringene hvor vi allerede er sterke, og samtidig stimulere til forskning, innovasjon og teknologiutvikling for å få frem nye næringer og sikre Norge posisjon som en av verdens ledende havnasjoner. Strategien skal bidra til økt samarbeid og kunnskapsoverføring mellom petroleum, maritim og marin næring.

Det er store muligheter for vekst innen havøkonomien, men bærekraft er avgjørende for å realisere potensialet.

At Norge jobber for bærekraft i våre havområder er selvsagt. Men verdens hav kjenner ikke landegrenser. Det tror jeg vi alle fikk en påminnelse om da en død hval ble funnet utenfor Sotra med magen full av plast. Den plasten kom sannsynligvis ikke bare fra Norge, men fra alle verdens land.

Når åtte millioner tonn plast finner veien ut i havet hvert år, er det derfor også vårt problem. Og hvis vi ikke handler nå, vil problemet bare bli større. I fjor fikk vi FNs miljøforsamling med på en nullvisjon om utslipp av avfall og mikroplast i havet. Det er bra! Men samtidig som vi arbeider for å skape forståelse for viktigheten av hav, er vi avhengige av nye initiativer og konkret handling på bakken. Vi har ikke tid til å vente med å bekjempe marin forsøpling.

Så mye som 80-90 prosent av havsøppelet kommer fra land. Årsaken er at mange utviklingsland mangler effektiv avfallshåndtering. Mange har ikke en gang en søppelkasse å kaste søppelet i. Da skal det ikke mer enn et regnskyll til for at søppelet havner i havet.

Regjeringen har etablert et eget bistandsprogram mot marin forsøpling, og i 2019 foreslår vi å sette av 400 millioner kroner til kampen for rene og sunne hav. Som en viktig del av bistandsprogrammet, har vi tatt initiativ til å opprette et flergiverfond i Verdensbanken der giverland fra hele verden kan samles til felles innsats og effektiv finansiering av avfallssystemer i utviklingsland.

I Norge har vi gjort store fremskritt i forvaltningen av norske havområder med helhetlige forvaltningsplaner. Vi ser verdiskaping og miljø i sammenheng. Mange land kan lære av vår kompetanse og erfaring.

Grensen mot sorteringssamfunnet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre


Kristelig Folkepartis nestleder Kjell Ingolf Ropstad utfordret i går Ap-leder Jonas Gahr Støre og meg om hvordan vi stiller oss i forhandlinger om to viktige KrF-saker: Den såkalte «downs-paragrafen» (paragraf 2c) og fosterreduksjon.

I Høyre deler vi KrFs sterke bekymring for en utvikling mot sorteringssamfunnet, og ønsker et samfunn med muligheter for alle. Vi må legge til rette for et samfunn som tar godt vare på personer med utviklings- eller funksjonshemninger, og at familiene får hjelp. Vi er ikke enige om alt, men har forståelse for at KrF har behov for å sette sitt verdipreg på en eventuell regjeringsplattform.

I motsetning til Jonas Gahr Støre, svarte jeg derfor på KrFs utfordring.

Sakene om paragraf 2c og fosterreduksjon er vanskelige også i Høyre. Jeg er ikke overrasket over at noen i Høyre ikke ønsker å inngå den typen kompromisser. Men regjeringssamarbeid innebærer at alle må gi og få.

Kvinners rettigheter

La meg være helt tydelig: Kvinnenes rettigheter ligger fast. Samtidig må vi ta hensyn til bekymringen om et sorteringssamfunn. Jeg tror mange med meg reagerte når det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Da dette temaet ble belyst, ønsket vi ikke å åpne en stor diskusjon om endringer i abortloven. Men mange i vårt parti følte oss ikke bekvem med at Norge, som et av få land i Nord-Europa, skulle tillate abort av én frisk tvilling, der det ikke er helsemessige begrunnelser.

Jeg er enig med KrF i at vi nå bør gjøre endringer i abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Paragraf 2c – den såkalte «downs-paragrafen» – er slik den er formulert i dag en diskriminerende del av abortloven, fordi den gir en ubetinget rett til abort dersom barnet for eksempel har Downs syndrom. Jeg mener det er mulig gjennom forhandlinger å finne løsninger som fjerner dette diskriminerende elementet. Da må vi samtidig gjøre endringer slik at kvinner får ta abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig, og abortnemndene må dessuten legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer.

Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Å fjerne paragraf 2c er ikke Høyres politikk, selv om vi har ulike meninger i partiet. Dette er derimot noe vi er åpne for å forhandle om under noen klare forutsetninger. Dersom KrF får gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger med oss, vil det derfor være et tydelig resultat av at KrF får satt sitt stempel på regjeringens politikk.

Det er ingen hemmelighet at jeg personlig alltid har ment dette.

Hva mener Støre? 

Jonas Gahr Støre har ennå ikke svart på Kjell Ingolf Ropstads utfordring. Han har kun sendt sin nestleder ut for å avvise forslaget.

Hvor mener Arbeiderpartiet grensen mot sorteringssamfunnet skal gå? Jeg har ennå til gode å høre Jonas Gahr Støre reflektere over det.

Under har jeg skrevet nærmere om de to sakene – hva går de egentlig ut på, og hva er Høyre villige til å forhandle om?

Tvillingabort 

Da abortloven ble vedtatt i 1975 var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære fram. Den medisinske utviklingen har gjort at det i dag er mulig å abortere minst ett av flere fostre ved tvilling-/flerlingsvangerskap.

Abortloven sier ikke noe eksplisitt om dette. Da temaet ble satt på dagsorden, førte det til usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skulle forstås. Lovavdelingen i Justisdepartementet gjorde en fortolkning av saken, slik som er riktig å gjøre når det oppstår uklarheter i hvordan en lov skal tolkes og det ikke er rettspraksis på området.

Regjeringen har ikke gjort noen endringer av abortloven eller tatt stilling til dette spørsmålet, men lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at abortloven åpner for abort av ett eller flere friske tvilling-/flerlingefostre. De slo fast følgende:

• Frem til tolvte uke gjelder kvinnens selvbestemte rett.
• Etter tolvte uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.
• Kvinnen skal ikke kunne velge fostre ut fra kjønn.

Regjeringen hadde ingen mulighet til å overprøve dette. Det ville ha krevd en lovendring i Stortinget.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Det er også flere fra utlandet som har forsøkt å få denne type aborter i Norge, siden dette ikke er mulig eller lovlig i mange andre land.

Høyre er som nevnt åpne for å endre abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon  av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Det diskriminerende elementet i abortloven

Retten til abort etter tolvte uke forutsetter at et av de fem vilkårene i abortlovens paragraf 2 er oppfylt. Ett av vilkårene, 2c, handler om at det er stor fare for alvorlig sykdom hos barnet, noe som blant annet omfatter barn med downs syndrom.

Abortlovens hovedelementer er at før tolvte uke i svangerskapet er det hensynet til kvinnens eget valg som vektlegges: Retten til selvbestemt abort ligger fast. Etter tolvte uke legges det mer vekt på barnets egenverdi. I de tilfellene må kvinnen derfor også i dag søke abortnemdene om abort. I disse tilfellene vil det være abortnemndene som avgjør om lovens vilkår er oppfylt, selv om en vektlegger kvinnens eget ønske.

Det er flere som har reagert på at egenskaper ved fosteret, som for eksempel at det har Downs syndrom, skal være en selvstendig begrunnelse for abort. Særlig opplever personer som lever med dette i dag det som svært diskriminerende at loven vurderer deres liv som et selvstendig grunnlag for abort.

Vi ønsker å finne løsninger som fjerner det diskriminerende elementet i abortloven, hvis vi samtidig gjør endringer slik at kvinner får abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig. Abortnemdene skal samtidig legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer. Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Dette er de to spørsmålene i abortloven Høyre åpner for å forhandle om, med noen klare forutsetninger, dersom KrF velger å gå i forhandlinger med de tre partiene som sitter i regjering i dag.

Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.