Vi kan aldri ta friheten for gitt

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

En hel generasjon har vokst opp etter Berlinmurens fall for 30 år siden. En mur som i flere tiår hadde delt Europa. Det var dette Europa jeg ble født inn i.

I dag kan vi alle reise fritt mellom de fleste land i Europa, på tvers av det gamle øst-vest-skillet. Det kunne vi ikke for 30 år siden.

Alle europeiske land har forpliktet seg til å respektere demokratiet, menneskerettighetene og rettsstaten. Det hadde de ikke gjort for 30 år siden. Levestandard og levealder er økt i våre østlige naboland som er blitt en integrert del av Europas og verdens økonomi. Til tross for krefter som spiller på opplevd misnøye i mange europeiske land. Til tross for utfordringene vi står overfor, må vi ikke glemme hvilken enorm betydning det som skjedde for 30 år siden fortsatt har for oss alle.

Berlinmurens fall 9. november 1989 vil for alltid være symbolet på en historisk vidtfavnende frihetsutvidelse i Europa. Der og da mistet kommunismen sitt jerngrep over befolkningen i Sentral- og Øst-Europa. Tusenvis av menneskers kamp for frihet og politiske rettigheter var kronet med seier.

Likevel var det mange som var usikre på hva som nå ville skje. Hvordan ville Europa bli? Hva ville skje med Sovjetunionen? Og hvordan ville det påvirke Norge? Selv ble jeg oppnevnt til Kåre Willochs forsvarskommisjon i 1990. Sammen besøkte vi Nato-hovedstedene og Moskva for å bedre forstå de forsvars- og sikkerhetspolitiske implikasjonene av murens fall.

Det vi så var at 9. november hadde lagt grunnlaget for en utvidelse av friheten i hele Sentral- og Øst-Europa som få hadde trodd på. Frihetens fremste garantist og verdens sterkeste forsvarsallianse, Nato, ble videreført og fikk nye oppgaver. Tidligere kommuniststater søkte og fikk sikkerhetspolitisk forankring og trygghet i alliansen. USA ble med i den videre utviklingen av europeisk sikkerhetspolitikk. Samtidig sluttet etter hvert hele den tidligere østblokken, inkludert Russland i 1996, seg til Europarådet. De forpliktet seg dermed blant annet til å praktisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og gi borgerne sine mulighet til å klage inn sine saker til den tilhørende domstolen.

Murens fall var også en seier for det tyske folk. Et folk som nesten i et halvt århundre hadde vært splittet mellom øst og vest, frihet og undertrykking, diktatur og demokrati, sosialisme og markedsøkonomi, kunne samles i ett land på frihetlige verdiers grunn. Daværende forbundskansler Helmut Kohl fikk rett i at «vårt land vil med sin gjenvunne nasjonale enhet tjene freden i verden og fremme europeisk enhet», som han sa på gjenforeningsdagen 3. oktober 1990. Tyskland er nå Norges viktigste partner i Europa.

Samtidig med dette fikk vi et sterkere europeisk fellesskap da EF ble til EU gjennom Maastricht-traktaten av 1991. Dette la grunnlaget for den store utvidelsen av EU i 2004, da ti nye land med 75 millioner innbyggere sluttet seg til. Senere, i 2007 og 2013, kom tre andre land og nye 30 millioner innbyggere til.

På samme måte som i etterkrigstiden ble tettere økonomisk samarbeid brukt til å styrke samarbeidet om menneskerettigheter, demokrati, og institusjonsbygging i nye land. Det var ikke en selvfølge at tidligere kommunistiske stater skulle ha frie valg og bli liberale demokratier, og noen har fortsatt utfordringer, men utviklingen gikk i riktig retning. Utsiktene til Nato- og EU-medlemskap har grunnfestet disse verdiene enda sterkere.

(Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 9. november 2019.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *